Aktivaallokering innebærer at en deler investeringsporteføljen sin mellom ulike aktivaklasser, slik som aksjer, obligasjoner, og kontanter. Det store spørsmålet er hvordan man skal dele porteføljen sin? Det korte svaret er at det finnes like mange kombinasjoner som det finnes ulike investorer.  Den aktivaallokeringen som vil passe best for deg på et gitt tidspunkt i livet vil hovedsakelig være avhengig av investeringens tidshorisont, men også din evne til å tolerere risiko. I første del av denne artikkelen vil vi se nærmere på begrepene tidshorisont, risiko, avkastning og forholdet mellom dem.

Tidshorisont

Din tidshorisont er det antallet måneder, år, eller tiår som du vil være investert for å nå et bestemt finansielt mål.

På den ene siden vil en investor med lang tidshorisont (f.eks. 20 år) alt annet likt normalt være mer villig til å gjøre risikable investeringer, siden hun/han har lengre tid frem til realiseringen av investeringen. En har i grafen under illustrerer en tenkt langsiktig investering. Den oransje linjen reflekterer den langsiktige trenden i verdien av investeringen, mens den blå linjen reflektere hvordan den virkelige verdien variere. En investor vil alt annet likt foretrekke å få høy avkastning, med lav variasjon (risiko), altså vil han her foretrekke at verdien utvikler seg jevnt langs den oransje linjen.  I virkeligheten vil en investering med høy forventet avkastning, også ha høy risiko slik at en må leve med at utviklingen kan variere til dels mye rundt trenden. Fordelen til den langsiktige investoren er at han har lang tidshorisont, slik at han kan vente på nye oppgangssykluser.  

På den andre siden vil vi finne den kortsiktige investoren (la oss si en horisont på mindre enn fem år). Denne investoren har behov for realisering relativt kort frem i tid, og er dermed utsatt for at en nedgangskonjunktur skal redusere verdien av investeringene betydelig. En kortsiktig investor bør velge en investering med lav risiko (lite variasjon), men også med tilsvarende lav/sikker avkasting. I grafen nedenfor har en illustrert situasjonen med lav risiko og lav avkastning. Fordelen er åpenbart at man er mindre utsatt for nedgangskonjekturer. Motsatt kunne en tenkt seg at den kortsiktige investoren gikk for den langsiktige investeringen illustrert over. I denne situasjonen vil det være stor risiko for at han ikke når investeringsmålet sitt, hvis en nedgangskonjunktur skulle inntreffer rett før realiseringen. Illustrert med punkt A. På en annen side så kan en selvsagt oppleve at det inntreffer en høykonjektur rett før realiseringen, i så fall så vil man overgå sine mål.

En skal være oppmerksom på at grafen viser en veldig forenklet fremstilling av en hypotetisk utvikling i verdien til en investeringen. I virkeligheten så er det mulig å enda opp med tap i forhold til den opprinnelige investeringen, uavhengig av tidshorisonten.

Risikotoleranse

Risikotoleranse er evnen og villigheten til å tape noe eller hele den opprinnelige investeringen, i bytte mot høyere forventet avkastning.

En aggressiv investor, eller en som er villig til å ta høy risiko, har større sannsynlig for å tape penger i søken etter høyere avkastning.

En konservativ investor, eller en med liten risikotoleranse, vil som regel foretrekke investeringer som øker sannsynligheten for at han i det miste sitter igjen med den opprinnelige investeringen.

Risiko vs. Avkastning

Når det kommer til investeringer så er risiko og avkastning uløselig flettet sammen. Utrykket «no pain, no gain» summerer på mange måter opp forholdet mellom risiko og avkastning.  Ikke la noen fortelle deg noe annet. Alle investeringer innebærer en viss grad av risiko. Hvis man ønsker å kjøpe verdipapir – slik som aksjer, obligasjoner eller fond – så er det viktig å forstå at man kan risikere å tape noen eller alle pengene man har investert.

Gevinsten av å ta risiko er potensialet for høyere avkastning enn det som vanlig bankinnskudd kan gi. Hvis en har finansielle mål med lang tidshorisont, så er det mer sannsynlig at en vil tjene mer penger ved å gjøre fornuftige investeringer i aktivaklasser med høyere risiko, slik som aksjer og obligasjoner, heller enn å holde seg til bankinnskudd. Generelt bør en øke allokeringen til mer risikable aktivaklasser med økende tidshorisont.

Annonse:

Aktivaallokering – Del 2

Investeringsvalg

For mange investeringsmål så vil en kombinasjon av aksjer, obligasjoner og kontanter (bankinnskudd osv.) være en god kombinasjon. La oss se litt nærmere på de tre aktivaklassene.

Aksjer

Aksjer har historisk hatt den høyeste avkastningen og høyeste risikoen blant de tre aktivaklassene. Som aktivaklasse gir aksjer det største potensialet for vekst i investeringsporteføljen. Noen aksjer vil gå inn, andre vil falle i verdi. Volatiliteten (variasjonen) til aksjer gjør de svært risikable på kort sikt.

Aksjer i større selskaper som gruppe, gir oftere positiv avkastning enn negativ avkastning. I enkelte år kan verdien falle dramatisk. Men investorer som er villige til å sitte i båten selv om det kommer litt ruskevær (volatile tider) har rent historisk blitt belønnet med høy positiv avkastning. Det er åpenbart at aksjer skal han en betydelig lavere vekt i en investeringsportefølje som er langsiktig, enn en som er kortsiktig.

Obligasjoner

Obligasjoner er generelt mindre volatile enn aksjer, men gir også mer beskjeden avkastning. Som et resultat, kan en investor som nærmer seg sitt finansielle mål øke andelen obligasjoner i porteføljen relativt til hans aksjebeholdning. Dette vil redusere risikoen i totalporteføljen, og øke sannsynligheten for at man når målet.  Det er viktig å være klar over at enkelte typer obligasjoner kan ha høy risiko. Dette gjelder særlig obligasjoner (lån) usted av selskaper som er under høyt finansielt stress.

Kontanter

Kontanter eller kontantekvivalenter – er de sikreste investeringene, men gir også lavest avkastning av de tre hovedklassene. Sannsynligheten for at en taper investeringen er ekstremt liten. Generelt vil myndigheten eller sikringsfond garantere for investeringer i slike aktiva.  Hovedbekymringen for investorer i denne typen aktiva bør være faren for at investeringen spises opp av inflasjonen (særlig i disse tider med svært lav rente på bankinnskudd). Når inflasjonen spiser opp investeringen, så betyr det i praksis at kjøpekraften til porteføljen i dager er høyere enn hva den vil være i fremtiden.  

Aksjer, obligasjoner, og kontanter er de mest vanlige aktivakategoriene. Det er disse kategoriene en vanligvis vil velge når en skal konstruere en investeringsplan. Men andre kategorier – inkludert eiendom, råvarer, private equity – eksisterer også, og noen investorer inkluderer også disse kategoriene i sin portefølje. Investeringene i disse aktivakategoriene har typisk risiko som er typisk for den gitte kategorien. Før en gjør noen form for investering, så er det viktig å forså risiko til investeringen og vurdere om en kan håndtere denne risikoen.

Hvorfor aktivaallokering er så viktig

Ved å inkludere aktivakategorier med investeringsavkastning som går opp og ned under ulike markedsforhold i en portefølje, så kan en investor beskytte seg mot større tap. Historisk, så har ikke avkastningen til de tre store aktivakategoriene gått opp og ned på samme tidspunkt. Markedsforhold som gjør at en aktivakategori leverer bra avkastning, kan føre til at en annen leverer dårlige eller gjennomsnittlig avkastning.

Ved å investere i mer enn en kategori, så reduserer man risikoen for at man vil tape investeringen, noen som igjen vil føre til at avkastningen på totalavkastningen blir glattere (mindre variasjon, fra år til år). Hvis en aktivakategorier opplever dårlig avkastning, så vil en være i en posisjon der andre kategorier kan motvirke den negative effekten på avkastning, enten fullstendig eller delvis.

Aktivaallokering har stor innvirkning på om du vil nå dine finansielle mål. Hvis du ikke inkluderer nok risiko i porteføljen, så vil ikke dine investeringer gi tilstrekkelig avkastning til å nå disse målene. For eksempel, hvis du sparer til pensjonen, så vil de fleste finansielle rådgivere være enige i at du bør inkludere aksjer eller aksjefond i porteføljen din. På en annen side, hvis du inkluderer for mye risiko i porteføljen, så er det ikke sikker kapitalen er der når du trenger den. En portefølje som er høyt vektet med aksjer eller aksjefond, vil for eksempel ikke være hensiktsmessig for kortsiktige mål, slik som for eksempel sparing til sommerferie.

Annonse:

Aktivaallokering – Del 3

Hvordan komme i gang

Det er en vanskelig å komme frem til en passende allokeringsmodell for et bestemt finansielt mål. I all enkelthet, så ønsker velge man den miksen av aktiva som har høyest sannsynlighet for å nå dine mål, men som også har en risiko som du kan leve med.

Hvis du forstår tidshorisonten og risikotoleransen din – og har noe investeringserfaring – så kan du være komfortabel med å lage din egen aktivaallokeringsmodell. Det er selvsagt mulig få hjelp til å sette opp en modell av en investeringsrådgiver, samtidig det er mulig å søke ytterligere informasjon andre steder. Uansett hva du velger, så vil man til slutt måte gjøre et personlig valg utfra egne preferanser. Det er ikke en enkelt allokeringsmodell som er optimal for alle finansielle mål. En må velge den modellen som er riktig for deg.

Det er stor enighet om at aktivaallokeringen (altså mellom aksjer, obligasjoner osv.) er den viktigste beslutningen en gjør når det kommer til dine investeringer – til og med viktigere enn de individuelle du gjør. Siden allokeringen mellom aktivaklasser er så viktig kan det være lurt kontakte en investeringsrådgiver, som kan hjelpe deg å sette opp en plan basert på dine preferanser.

Den magiske effekten av diversifisering og korrelasjon

Praksisen med å spre kapital på ulike investeringer for å redusere risiko er kjent som diversifisering. Ved å velge de riktige typene investeringer kan en redusere tapene og redusere svingningene i avkastningen uten å ofre for mye av den potensielle gevinsten. En viktig faktor i denne diversifiseringen er korrelasjonen mellom de ulike investeringene, f.eks. mellom ulike aktivakategorier.

Korrelasjonen kan sies å være et mål på graden av samvariasjon mellom to ulike aktiva(kategorier). Korrelasjonskoeffisienten kan ha en verdi mellom +1.00 (eller perfekt korrelasjon, som vil si at aktivaene stiger og faller like mye) og -1.00 (eller perfekt negativ korrelasjon, som vil si at ett aktiva stiger like sterkt som et annet aktiva faller). Det er fordelaktig å kombinere aktiva(kategorier) som korrelerer lite med hverandre.

I tabellen under ser man hypotetiske verdier for avkastingen og risikoen til aksjer og obligasjoner, i tillegg til korrelasjonskoeffisient mellom dem (0.10).

Vi kan tenke oss at vi skal konstruere en portefølje bestående av 50% aksjer og 50% obligasjoner. Den forventende avkastningen kan da finnes enkelt med formelen:

Standardavviket for porteføljen beregnes så med formelen:

Verdien av diversifiseringen ses enklest hvis en tenker seg at korrelasjonskoeffisienten var 1, altså hvis samvariasjonen mellom obligasjoner og aksjer er perfekt. Det vil si at diversifiseringen ikke har noen verdi.

Når en har perfekt samvariasjon mellom aksjer og obligasjon så vil fortsatt forventet avkastingen til porteføljen være 9%, men standardavviket vil stige fra 9.4% til 12.5%, altså så er det en fordel at aktivaene er minst mulig korrelert.

Forholdet mellom aktivaallokering og diversifisering         

Diversifisering innebærer at man sprer pengene sine på ulike investeringer med det håp om at hvis man taper penger på en av investeringene, så vil de andre investeringene veie opp for tapet.

Mange investorer bruker aktivaallokering som en måte å spre investeringene sine blant ulike aktivakategorier. Mens andre investorer bevist ikke gjør det. For eksempel, så kan en velge å bare investere i aksjer i en pensjonsportefølje med lang tidshorisont, eller bare investere i kontantekvivalenter (lav risiko) når målet er å ha nok til å betale ned lånet på huset. Begge de nevnte allokeringsstrategiene kan selvsagt være rimelige strategier under enkelte omstendigheter. Men ingen av strategiene forsøker å redusere risikoen ved å holde ulike typer aktivakategorier. Slik at når en velger en aktivamodell, så vil ikke den automatisk diversifiserer porteføljen din.  Om porteføljen din er diversifisert vil være avhengig av om sprer kapitalen i porteføljen din mellom ulike typer investeringer.

Annonse:

Aktivaallokering – Del 4

Diversifisering 101

En diversifisert portefølje bør være diversifisert på to nivåer: mellom aktivakategorier og innenfor aktivakategorier. Slik at i tillegg til å allokerer investeringen dine mellom aksjer, obligasjoner, kontanter, og muligens andre aktivakategorier, så må du også spre investeringene dine innenfor hver aktivakategori.

Nøkkelen er å identifisere potensielle investeringer i segmenter innenfor hver aktivakategori som kan prestere ulikt under forskjellige forhold.

En måte å diversifisere investeringene dine innenfor en aktivakategori er å identifisere og investere i et bredt spekter av selskaper og bransjesektorer. Det er viktig å være klar over at for eksempel aksjedelen av investeringsporteføljen din ikke vil være tilstrekkelig diversifisert, hvis du bare investerer i fire eller fem individuelle aksjer. En trenger minst ti nøye utvalgte aksjer før man kan si at porteføljen er tilstrekkelig diversifisert.

Siden det er så vanskelig å oppnå tilstrekkelig diversifisering, vil mange investorer synes at det er enklere å diversifisere seg innfor hver aktivakategori ved å kjøpe fond, heller enn å gjøre individuelle investeringer i hver aktivakategori.

Fond eller rettere sagt; selskapene som står bak fondene henter inn kapital fra mange investorer og investerer kapitalen i aksjer, obligasjoner og andre finansielle instrumenter. Fondene gjøre det enkelt for investorer å få en liten eierandel i mange investeringer. Et indeksfond (passivfond) som investerer i hele aksjemarkedet (f.eks. markedet i Norge, USA eller verden) kan være investert i flere tusen selskaper. Det kan gi mye diversifisering for en liten investering!

En skal være klar over at fondsinvesteringer ikke nødvendigvis gir øyeblikkelig diversifisering, særlig hvis fondet fokuserer på en bestemt bransjesektor (Oljeservice, Finans, Farmasi osv.). Hvis du investerer i et snevert fokusert fond, vil det muligens være nødvendig å investere i flere fond for å få en tilstrekkelig diversifisering.  

Innenfor aktivakategorier, kan en velge mellom fond som for eksempel kun investerer i store selskaper, små selskaper, eller i selskaper i bestemte geografisk regioner. Mellom aktivakategorier, kan en vurdere aksjefond, obligasjonsfond og pengemarkedsfond.

 Selvsagt vil det være at desto flere investeringer som du legger til porteføljen, desto mer må du sannsynligvis betale i ekstra honorar og kostander, som igjen vil lede til lavere investeringsavkastning. Det er viktig at man vurderer disse kostandene når en bestemmer seg for den beste måten å diversifisere porteføljen på.

Endring av aktivaallokeringen

Den vanligste grunnen for endring av ens aktivaallokering er at tidshorisonten endrer seg.  Med andre ord, når en kommer nærmere investeringsmålet, så er det mer sannsynlig at en må endre aktivaallokeringen. For eksempel så vil de fleste personer som investerer for pensjonsalderen ha mindre aksjer og mer obligasjoner og kontantekvivalenter når de kommer nærmere pensjonsalderen.

En tommelfingerregel for å regne ut andelen en skal ha i aksjer er:

Aksjer = 100 – Alder

(Eksempel: 20år,  Aksjer = 100-20 = 80%)

Det kan også være nødvendig å endre aktivaallokeringen, hvis det er en endring i risikotoleransen, finansielle situasjonen, eller investeringsmålet i seg selv.

Dyktige investorer endrer ikke aktivaallokeringen basert den relative prestasjonene til aktivakategoriene – for eksempel ved å øke andelen av aksjer i porteføljen, når aksjemarkedet er brennhet (overvurdert). Det er isteden tidspunktet de velger å «rebalansere» porteføljen sin.

Annonse:

Aktivaallokering – Del 5

Rebalansering 101

Rebalansering betyr å bringe porteføljen tilbake til den opprinnelige aktivaallokeringen, altså samme miks av aksjer, obligasjoner osv. Rebalanseringen er nødvendig fordi over tid kan noen av investeringene dine komme ut av kurs med dine investeringsmål. Du vil finne ut at noen av investeringene vil vokse raskere enn andre. Ved å rebalansere, kan en motvirke at porteføljen blir overinvestert i en eller flere aktivakategorier. Rebalanseringen vil bringe porteføljen din tilbake til et komfortabelt risikonivå.

La oss si at en har bestemt at aksjeandelen av porteføljen skal representere 60% av totalporteføljen. Men at etter kraftig oppgang i aksjemarkedet, så representerer aksjeinvesteringen 80% av porteføljen. En vil enten måtte selge noen aksjeinvesteringene, eller så må en kjøpte aktiva i en undervektet aktivakategori for å bringe porteføljen tilbake til den opprinnelige aktivamiksen.

Når man rebalanserer, må en også gjøre en gjennomgang av investeringene innenfor hver aktivakategori. Hvis noen av disse investeringene er ute av kurs med investeringsmålene dine, så må en gjøre endringer som kan bringe disse tilbake til den opprinnelige allokeringen innenfor hver kategori.

Det er i utgangspunktet tre ulike måter å rebalansere en portefølje på:

1. Du kan realisere noen av investeringene i overvektede aktivakategorier og bruke inntektene til å investere i undervektede aktivakategorier.

2. Du kan investere i aktiva i undervektede aktivakategorier

3. Hvis du gjør kontinuerlige bidrag til porteføljen, så kan en kun investere i undervektede aktivakategorier inntil porteføljen er tilbake i balanse

Før en rebalanserer porteføljen, så bør man vurdere om metoden for rebalansering som en har valgt å benytte gir (økte) transaksjonskostnader og skattekonsekvenser.  

Når skal man vurdere rebalanseringen

Det er svært viktig at kostnadene forbundet med rebalanseringen ikke overgå gevinsten av den. Oftere rebalanseringen, vil normalt også øke kostnadene forbundet med den, slik at det er viktig å gi porteføljene litt rom å bevege seg i.

En kan rebalansere porteføljen sin enten basert på kalenderen eller basert på investeringene. Mange investeringsrådgivere vil anbefale at investorene rebalanserer porteføljen sin med jevne tidsintervall, slik som hver sjette eller tolvte måned. Fordelen med denne metoden er at kalenderen da kan være en påminnelse om når du bør vurdere en rebalansering.

Andre anbefaler at en bare rebalanserer når de de relative vektene til en aktivaklasse øker eller synker mer enn en angitt prosentsats som er satt på forhånd. Fordelen med denne metoden er at investeringene forteller deg når du bør rebalansere. I begge tilfeller, så har rebalansering en tendens til å fungere best når den blir gjort relativt sjeldent.