Resultater, utbytter og vekstrater er nyttige i en investeringsanalyse, men levedyktigheten og suksessen til et selskap er helt avhengig av kontantstrømmen. I denne artikkelen skal vi se nærmere på de ulike segmentene i en kontantstrømoppstilling.  Først skal vi imidlertid se på hvordan kontantstrømmen henger sammen med de to andre delene av finansregnskapet—resultatregnskapet og balansen.

Linken

I finansregnskapet er resultat og kontantstrøm to helt forskjellige ting.  I resultatregnskapet, så er «bunnlinjen» basert på prinsippet om periodisering. I regnskapsperiodisering forsøker en å sammenstille kostnader og inntekter uavhengig av når selve kontanttransaksjonen skjer. Hovedsakelig er en ikke i regnskapsperiodiseringen så opptatt av når «Kontantene bytter hender». Denne metoden for regnskapsføring gir mulighet for mange ulike tolkninger og estimater, som kan variere fra selskap til selskap.

Under periodiseringsprinsippet trenger ikke høyere salg nødvendigvis lede til høyere kontantstrøm, hvis kundefordringene samtidig også øker (kundene trenger ikke nødvendigvis å betale når varen leveres). Videre så trenger ikke kontanter å brukes til å bygge opp varelageret, som kan få verdien sin nedskrevet eller til og med bli foreldet, hvis varene ikke bli solgt tidsnok. Kostnadene knyttet til å bygge opp varelageret blir ikke registrert før varene blir solgt. Kontantstrømoppstillingen bidrar til å løse mange av problemene knyttet til avvik mellom registrering og kontantstrøm, ved at den tilbyr en link mellom resultatregnskapet og balansen.

En kan tenke på kontantstrømmen som en brukskonto: Når en transaksjon skjer og pengene er brukt, så er pengene borte. En fordeler ikke utbetalingene over hele bruksperioden til det kjøpte produktet. Kontantstrømoppstillingen fungerer på samme måte. Den gjør at man kan se om et selskap genererte mer kontanter enn det bruke en periode. Hvis selskapet brukte mer penger enn det klarte å innbringe i perioden, så har kontantbeholdningen blitt redusert. Hvis kontantbeholdningen har blitt redusert kraftig i perioden (eller hvis det er sannsynlig at den reduseres kraftig i nær fremtidig), så må selskapet enten ta opp mer gjeld eller selge flere aksjer—begge vil føre til negative finansielle implikasjoner.

Kontantstrømoppstillingen kan deles inn i tre segmenter: kontantstrøm fra driftsaktiviteter, kontantstrøm fra investeringsaktiviteter og kontantstrøm fra finansielle aktiviteter.

 

Annonse:

Kontantstrøm fra driftsaktiviteter (CFO)

Kontantstrømmen fra de operasjonelle aktivitetene har et veldig enkelt mål—å vise om den daglige driften generer eller utarmer kapital. Er kontantstrømmen fra driften negativ, så betyr det at selskapet bruker mer penger enn det genererer fra produksjon og salg av varer og tjenester. Er den positiv, så betyr dette at selskapet generer mer penger enn det bruker i den daglige driften.

Kontantstrømmen som kommer fra driften er livsviktig. Negativ kontantstrøm fra driften vil til slutt føre til at selskapet må hente inn kapital fra utsiden, enten ved å øke gjelden—som øker rentebetalingene, hindrer vekst og gjør selskapet mer sårbart i nedgangsperioder—eller ved å utstede aksjer, som vanner ut eierandelene.

Selv om et selskap som vokser raskt kan ha negativ kontantstrøm fra driften når det utvider varelageret og betaler økende lønninger, så må kontantstrømmen fra driften på et tidspunkt bli positiv for at selskapet skal kunne overleve.

Enkelte typer virksomheter (som for eksempel entreprenørselskaper) kan ha en negativ kontantstrøm fra driften i en periode, når utgiftene faller saktere enn inntektene. Hvis salget og profitten faller langt nok, så må selskapet likvidere deler av virksomheten eller erklære seg konkurs.

Det er to måter et selskap kan bestemme kontantstrømmen fra driften: direkte eller indirekte.

Den direkte metoden bruker avstemningsrapporter som kilde til inn – og utbetalinger, og starter med innbetalinger fra kunder. Utbetalinger knyttet til kjøp av varer og utgifter til drift blir trukket fra den innledende balansen, slik at en ender opp med kontantstrømmen fra driften.

I den direkte metoden tar en utgangspunkt i årsresultatet, før en justerer resultatet for kostander som ikke innebærer utbetalinger. De fleste selskaper benytter seg av den indirekte metoden.

Avskrivninger vil normalt være den første posten en justerer for i den direkte metoden. Avskrivning er en kostnad, men har ingen innvirkning på kontantbeholdningen. Snarere er avskriving brukt til å redusere verdien på en eiendel gjennom hele dens levetid i et forsøk på å matche inntektene med kostnadene.

I likhet med avskrivninger, så er amortisering en ikke-kontant kostnad. I motsetning til avskrivinger, så måler amortiseringen nedgangen i verdien til en immateriell eiendel. Både avskrivninger og amortisering reduserer årsresultat og egenkapitalen, men siden de ikke har innvirkning på kontantbeholdningen, så blir de lagt til årsresultatet.

I de fleste tilfeller vil selskaper dele endringene i arbeidskapitalen inn i ulike grupper som f.eks. kundefordringer, varelager og leverandørgjeld. Endringer i arbeidskapitalen må justeres for å kunne identifisere kontantstrømmen. En positiv endring i kundefordringene fører til økt resultat og egenkapital, siden et salg har blitt gjort og det er naturlig å forvente betaling i fremtiden. På en annen side så har en enda ikke mottatt selve innbetalingen. For å justere resultatet til kontantstrømmen, så må økningen i kundefordringene for perioden trekkes fra resultatet.

Leverandørgjelden måler hva et selskap skylder leverandørene. En økning i leverdørgjelden reduserer resultatet, men øker kontantbalansen. Et selskap som bruker lengre tid på å betale sine regninger vil oppleve en økning i kontantbalansen, men også en økning i leverandørgjelden.

Flere andre ikke-kontante poster finnes ofte i kontantstrømoppstillingen, deriblant forhåndsbetalte utgifter og ikke opptjente inntekter. Forhåndsbetalte utgifter er aktiva på balansen som ikke reduserer resultatet eller egenkapitalen, men som reduserer kontantbeholdningen. En økning i forhåndsbetalte utgifter har samme virkning som en økning i kundefordringene: begge reduserer kontantbeholdningen. Ikke opptjente inntekter er en forpliktelse, og virker på samme måte som leverandørgjelden. En økning i ikke opptjente inntekter påvirker ikke resultat, men øker kontantbeholdningen, siden betalingen har blitt mottatt for en fremtidig levering av varene eller tjenestene.

Ofte vil et selskap rapportere både regnskapsmessig og skattemessig resultat. Det kan være en fordel for et selskap å betale en stor skatteutgift tidlig, for så å trekke skattekostnadene fra resultatet over flere år. Når skattekostnaden realiseres senere, så reduseres inntjeningen og egenkapitalen, samtidig som kontantbeholdningen ikke reduseres. Utsatt skatt i kontantstrømoppstillingen brukes til å justere årsresultatet til kontantbalansen.

Kontantstrømmen fra driften er summen av de ulike postene nevnt tidligere. Selskaper i vekst kan ha negativt kontantstrøm fra driften, siden de bygger opp varebeholdningen og tilbyr økende kreditt til kundene. På et tidspunkt er imidlertid kontantstrømmen fra driften nødt å være positiv.

Annonse:

Kontantstrøm fra investeringsaktiviteter (CFI)

Kontantstrømmen fra investeringsaktiviteter måler et selskaps investeringer. Langsiktige investeringer og investeringer i andre selskaper blir registrert her.  Det er forventet at disse investeringene gir overskudd i fremtiden.

Kapitalinvesteringer (eller «capex») representerer kjøp av faste eiendeler (anleggsmidler), for det meste i form av anlegg, eiendom og utstyr. Kapitalinvesteringene har vanligvis en negativ effekt på kontantbeholdningen, siden selskapene vanligvis investerer i faste eiendeler, men kan også ha en positiv effekt, hvis selskapet selger mer enn det investerer.

Investeringene er vanligvis store og av langsiktig natur. Som tidligere nevnt, i et forsøk på å matche kostnader og inntekter i resultatregnskapet, så vil kostnadene knyttet til en investering bli fordelt over hele investeringenes (eiendelens) levetid. Effekten av kapitalinvesteringene virker annerledes på kontantstrømmen enn på resultatet. I kjøpsåret så blir kontanter brukt umiddelbart, noe som resulterer i en negativ kontantstrøm for kjøpsåret, mens selve kostnaden knyttet til investeringen fordeler seg over flere år.

En negativt kontantstrøm for kapitalinvesteringene kan være et godt signal for et selskap: Det betyr at selskapet bruker kapital til å utvikle virksomheten ved å kjøpe mer faste eiendeler. På en annen side bør en vurdere nøye om selskapet gjør fornuftige investeringer og har et godt vekstpotensial.

Kapitalinvesteringene bør normalt vokse omtrent like raskt som inntektene (litt avhengig av hvilke fase selskapet befinner seg i). Et selskap som vokser raskt vil ikke kunne opprettholde denne veksten uten å gjøre investeringer for å ekspandere.  Motsatt så vil det å gjøre kapitalinvesteringer når inntektene faller være problematisk, hvis salgsnedgangen kommer som en følge av redusert konkurransedyktighet og dårlige ledelsesbeslutninger, og ikke som en følge av økonomiske- eller bransjesykluser.

Kapitalinvesteringene vil også variere med bransjene. Produksjonsbedrifter trenger større anlegg/fabrikker, og har typisk høyere kapitalinvesteringer enn selskaper med mye immaterielle eiendeler eller humankapital, slik som f.eks. investeringsselskaper.  

Annen Kontantstrøm fra investeringsaktiviteter kan komme fra investeringer i andre selskaper, oppkjøp eller salg av datterselskap. Denne seksjonen inkluderer også råvaresikring, valutasikring og investeringer i omsettelige verdipapirer. Man må ta hensyn til selskapets bransje, når en vurderer kontantstrømmen fra investeringsaktiviteter.

Kontantstrømmen fra investeringsaktiviteter er summen av postene nevnt i de foregående avsnittene. CFI vil vanligvis være negativ for finansielt sunne selskaper, siden de vanligvis vil pløye CFO tilbake i selskapet i form av investeringer som kan øke resultatene i fremtiden.

Annonse:

Kontantstrøm fra finansieringsaktiviteter (CFF)

Kontantstrømmen fra finansieringsaktiviteter inkluderer tre hovedtransaksjoner: aksjetransaksjoner, gjeldstransaksjoner og utbytter.

Kontanter blir mottatt og eierskapet blir utvannet når et selskap utsteder aksjer. Det å hente inn kapital ved å utstede flere aksjer er ikke nødvendigvis et negativt signal, så lenge selskapet ekspanderer med en normal rate. Det er likevel viktig å være klar over at når man selger et ytterligere antall aksjer, så betyr det at hver aksjonær får en mindre andel av resultatet.  Tilbakekjøp av aksjer øker eierskapet til hver aksjonær og reduserer kontantbeholdningen.

CFF inkluderer også utstedelse og betaling av gjeld. Når gjeld blir utstedt, mottar selskapet kontanter som det må betale tilbake på en senere dato. Mellom utstedelsesdatoen og tilbakebetalingsdatoen blir renter betalt. Tilbakebetalingen av gjelden vil representere en utbetaling (negativt kontantstrøm). Det er viktig å være klar over at rentekostnaden ikke er en finansiell aktivitet. Rentekostnadene er inkludert i CFO, siden disse kostnadene blir vurdert som en del av de normale driftsaktivitetene. Rentekostnadene blir imidlertid ikke tatt ut i seksjonen for CFO, siden disse kostnadene allerede er tatt med i beregningen av årsresultatet.

Dividender (utbytter) er utbetalinger, siden kontanter blir betalt ut til aksjonærene. Utbytteutbetalingene bør vanligvis øke fra år til år (eventuelt fra kvartal til kvartal). En reduksjon i utbyttene er ofte et signal om at selskapet har problemer, særlig hvis reduksjonen er større enn reduksjonen i antall utestående aksjer. Det er ikke uvanlig at et selskap ikke betaler utbytter. Fortrinnsvis så bør et selskap som ikke betaler utbytter ha høy vekst.

CFF er nyttig når en ønsker å få et overblikk over et selskaps kontantstrømmer. Samtidig så er det mer nyttig å studere de individuelle linjene, siden disse kan si noe om hvordan selskapet henter og tilbakebetaler kontanter.

Endring i kontantbeholdningen (∆CF)

Endringen i kontantbeholdningen skal være lik:

∆CASH = ∆CFO + ∆CFI + ∆CFF

Positiv kontantstrøm betyr at selskapet har større kontantbeholdning, mens negativ kontantstrøm betyr at selskapet har mindre kontantbeholdning enn i begynnelsen av perioden.

Det er enkelt å si at en positiv endring i beholdningen er bra, mens en negativ er dårlig, men det som betyr noe er hvordan selskapet har økt og brukt kontantene. Generelt ønsker en at den positive kontantstrømmen kommer fra driften (CFO): Økende positiv CFO er et godt signal. Noen få perioder med reduksjon i kontantbeholdningen gir ingen grunn til bekymring, så lenge kontantene brukes på lønnsomme prosjekter som å betale høye utbytter, betale ned gjeld, eller til å kjøpe tilbake egne aksjer. Det er også viktig å være klar over at en stor kontantbeholdning ikke gir aksjonærene noen avkastning. Selskaper har en risiko for at ledelsen gjør risikable beslutninger når kontantbeholdningen er høy, f.eks. ved å gjøre tvilsomme oppkjøp.

Fri kontantstrøm (FCF)

FCF representerer de kontantene som ledelsen står fritt til å bruke. FCF er CFO minus kapitalinvesteringer og dividendeutbetalinger. En bør ikke undervurdere viktigheten av FCF.  Det er viktig med positiv CFO, men kontanter må reinvesteres i selskapet for å erstatte utdaterte maskiner, kjøpe nye bygninger eller for å ekspandere. Uten disse investeringene, kan ikke et selskapet generere gode resultater i fremtiden.  

FCF kan brukes til ulike ting: redusere gjeld, tilbakekjøp av aksjer, betale ekstra utbytte og skape nye produkter. Avhengig av hvilke type selskap, så kan FCF ha sterke trender. For et finansselskap, så vil de fleste investeringene komme fra lån, men lån blir regnet som en del av den normale driften. På motsatt side har enn selskaper med svært lange og dyre produktsykluser, slik som flyprodusenter. Denne typen selskaper kan ofte ha negativ FCF i mange år.

Konklusjon

Kontantstrømoppstillingen gir en kritisk link mellom resultatregnskapet og balansen. Kontantstrømoppstillingen forteller om kontantene kommer fra den normale driften, om selskapet reinvesterer i seg selv, og om selskapet henter inn ekstra kapital.  

Det er viktig å vurdere et selskaps kontantstrømoppstilling opp mot bransjenormene. Forskjellige bransjer har ulike trender i kontantstrømmen. Et hurtigvoksende og et saktevoksende selskap vil ha en svært ulik fordeling av kontantstrømmen i de tre ulike seksjonene (CFO, CFI og CFF). Typisk så vil et hurtigvoksende selskap ha negativ CFO og CFI og positiv CFF.

Kontantstrømoppstillingen bør brukes til å koble resultatregnskapet og balansen sammen.

Annonse: