William O’Neils CAN SLIM tilnærming til aksjeseleksjon har blitt en populær investeringsstrategi i det internasjonale markedet. O’Neil utviklet CAN SLIM etter at han hadde studert de største vinneraksjene i det amerikanske markedet helt tilbake til 1953. Han fant ut at det var en del egenskaper vinneraksjene hadde før de opplevede prisoppgangen. Kort sagt står CAN SLIM for:

C: Nåværende inntjening («Current earnings»)

A: Årlig inntjening («Annual earnings»)

N: Nytt produkt eller tjeneste, men også ny pristopp («New…»)

S: Tilbud og etterspørsel: utestående aksjer pluss stor etterspørsel etter aksjene (høyt volum) («supply and demand: shares outstanding plus big volume demand»)

L: Leder eller etterhenger («Leaders or laggards»)

I: Institusjonelt eierskap

M: Markedsretningen

De fleste investeringsstrategier og analyser er ofte enten tekniske eller fundamentale av natur, og gir ikke noen helthetlig tilnærming til investering. CAN SLIM skiller seg fra mange andre strategier/analyser, siden den både tar hensyn til de fundamentale og tekniske faktorene.

Annonse:

CAN SLIM kriteriene

Det finnes flere måte du kan gjennomføre en CAN SLIM analyse på. Metoden vi vil vise til her er en mer «Top-down» tilnærming, som starter med de brede markedsfaktorene, før man deretter fokuserer på mer individuelle aksjefaktorer. Tilnærmingen bygger på artikkelen «CAN SLIM 2: The Gold in the End of the Rainbow» av Sharon Yamanaka.

M = Markedsretningen

CAN SLIM tilnærmingen handler ikke bare om å identifisere aksjer med store muligheter god avkastning. «M» elementet, som står for markedsretning, viser at CAN SLIM metodologien forutsetter en analyse av hele markedet.

De fleste som har erfaring med aksjehandel har erfart å kjøpe den «perfekte» aksjen – sterk balanse, sterk (økende) inntjening, og sterk konkurranseposisjon – for så å oppleve nedgående kurser. Realiteten er at utviklingen i de fleste aksjer er svært korrelert med utviklingen i markedet forøvrig, som igjen gjør at utviklingen i markedet har stor betydning for utviklingen i porteføljen din. Med andre ord så bør man ikke være spesielt overasket hvis aksjene du eier går ned, når markedet går ned, og vice versa.  Dette er årsaken til at CAN SLIM tilnærmingen krever at du har en forståelse for markedsretningen, og gjør dine investeringsbeslutninger deretter.

Det er viktig å følge, tolke og forstå hva markedet – målt utfra markedsindeksen (f.eks. OBX – indeksen) – gjør hver dag. I bear (nedadgående) markeder, åpner ofte aksjer sterkt for så å avslutte svakt, mens de i bull markeder åpner sterkt og avslutter svakt.

Det er ofte enkelt å vurdere markedstrenden når markedet er i en sterk trend (opp eller ned). Motsatt så vil det være vanskeligere å bestemme trenden, når markedene går sidelengs. Når det generelle markedet er «flatt», kan det ofte være lurere å se på indeksene ett nivå under, slik som sektorindekser, bransjeindekser osv.

L = Ledere og etterhengere  

Selv om de fleste aksjene beveger seg i samme retning som det generelle markedet, så er det ikke slik for alle aksjene, og det er heller ikke slik at alle aksjene som går i samme retning stiger/synker like raskt. Dette er det underliggende premisset for diversifisering – ikke alle aksjer beveger seg likt på samme tid.  Det samme kan sies for spesifikke sektorer og bransjer. Det er tider når individuelle aksjer eller bransjer gjør det bedre enn andre aksjer og bransjer, så vel som det generelle markedet.  

«L» i CAN SLIM metodologien referer til ledere eller etterhengere («Laggards»). O’Neil foreslår at man ser på bransjer/sektorer som er sterke og kjøper de beste aksjene i disse bransjene/sektorene.  

Spørsmålet vil være hvilke tidsrom en skal se på. Skal en se på sektorer/bransjer som har levert bra de siste ukene, månedene eller årene? Svart er ikke gitt, men ofte vil 3-måneder være tilstrekkelig for at det skal være mulig å se en klar trend, samtidig så er ikke 3-måneder så lenge at trenden begynner å falme (forhåpentligvis).  De kan ofte være lurt å kombinere ulike tidsintervaller som f.eks. 3-måneder og 6-måender. Er trenden stigende i flere tidsintervaller, så er det vanligvis et godt tegn.

Annonse:

N = Nye høyder

Det neste steget vil være å finne aksjer med eksepsjonelt sterk oppadgående prisutvikling. O’Neil tror at aksjer som ser ut til å være for høyt priset og risikable, oftere går høyere. Aksjer som når nye topper, samtidig som de har opplevd en markant økning i handelsvolumet (antall omsatte aksjer), kan være interessante å studere videre.  En aksje som har en ny bestenotering etter at den har gjennomgått en periode med korreksjon eller konsolidering er spesielt interessante.  

Det er mulig å finne aksjer som har nådd ny bestenoteringen innenfor en gitt periode på mange nettsider. Det er vanligst å se på aksjer som opplever å nå den beste noteringen de siste 52 ukene.

Når en finne aksjer som har toppnoteringer, så kan man se om disse aksjene befinner seg i en bransje/sektor som også opplever sterk oppgang.

S = Tilbud og etterspørsel: Aksjer utestående («Supply and Demand»)

I O’Neil sin opprinnelige artikkel så understrekte han at man bør se på aksjer med lavere markedsverdi, siden aksjer med lavere verdi ofte er mer volatile, som vil si at de har mer endring i prisen – opp eller ned.  Dette har med det grunnleggende prinsippet om tilbud og etterspørsel. Hvis det er lite tilbud, i dette tilfeller utestående aksjer, så vil en økning i etterspørselen presse opp prisen på disse aksjene.

O’Neil gav aldri noe spesifikk tall på hvor få aksjer et selskap skal ha. En kan i midlertidig tenke seg at en god del av aksjene på Oslo Børs vil oppfylle kravet, men det er vanskelig å si noe bestemt om hvem av aksjene som er «små» nok.

Det er også verd å merke seg at et selskap ofte kan ha aksjer som vanligvis ikke blir omsatt så ofte, slik som f.eks. aksjer eid av større investorer, staten, gründerne. Selskaper hvor institusjoner og insiderne eier mye av aksjene, vil ofte kunne oppleve større bevegelser, siden det er færre «tilgjengelige» aksjer. Den såkalte «floaten» angir hvor stor andel av aksjene som «tilgjengelige», og kan finnes på Oslo Børs sine nettsider (www.oslobørs.no). Lav markedsverdi og/eller høyere «float», gir større sannsynlig for høyere volatilitet.

Annonse:

I = Institusjonell sponsor

O’Neil føler at en aksjer trenger noen institusjonelle sponsorer for at den skal kunne utkonkurrere markedet.  Nøkkelen er likevel å finne en delikat balanse mellom for mye, og for lite. O’Neil mener at 10 institusjonelle investorer er et rimelig antall, men han angir ikke noe maksimalt antall.

C = Kvartalsresultatet («Current Q-Earnings»)

Det siste elementet i CAN SLIM tilnærmingen er å se på veksten i inntjeningen. O’Neil sine studier av vinneraksjer avdekket at disse aksjene generelt hadde sterke kvartalsresultat per aksje (EPS), før de opplevede en oppgang i kursen (så vel som stabil og gode årsresultater).

O’Neil foreslår at en ser på aksjer med en minimum økning i kvartalsresultatene på 18% til 20% over den samme kvartalsperioden som ett år i forveien. Når en undersøker kvartalsøkninger så er det viktig å sammenligne et kvartal med det samme kvartalet i fjor (f.eks. økning fra Q1 2014 til Q1 2015).  Gjør en det unngår man at sesongeffekter påvirker sammenligningen.

A = Økning i Årsresultatene

O’Neils analyse viste ikke bare at selskaper som hadde en sterk økning i kvartalsresultatene ofte opplevde en sterk vekst i kurs, han fant også ut at aksjene med sterk oppgang ofte hadde opplevd en sterk økning i årsresultatene.

O’Neil ser på selskaper som har opplevd en årlig økning i årsresultatene sine på minimum 25% de siste 5 årene.

Annonse:

Teknisk analyse

Som vi nevnte i begynnelsen av artikkelen, så kombinerer CAN SLIM tilnærmingen både fundamental og teknisk analyse. Til nå har vi sett på kvantifiserbare tekniske og fundamentale elementer, men O’Neil er også tilhenger av grafanalyse. Når han studerer grafer så ser han etter formasjoner som kan indikere a institusjonelle investorer akkumulerer aksjer. Indentifisering av slike formasjoner, mener han kan hjelpe investorer å vurdere det beste tidspunktet for kjøp og salg.

Nedenfor kan du se et eksempel på et pris/volum diagram som viser en av O’Neil sine favorittformasjon – «Cup-with-handle» («Kopp med håndtak»).  Formasjonen er en av de vanligste å se før en oppgang. Navnet kommer av at formasjonen ser ut som en kopp, med et håndtak på den øvre halvdelen av koppen (til høyre). Klarer en nå gjenkjenne denne formasjonen i et diagram, har en et tidlig signal før aksjene eventuelt starter på en større oppgang.    

Illustrasjon: Cup-With-handle pattern

KILDE: Daily Graphs Online, William O’Neil + Co.

Som illustrasjonen viser, så er det en tidlig oppgang (Punkt 1) før prisen går tilbake. Denne oppgangen bør være på omtrent 30% eller mer for at aksjen skal kunne vise deg at den har bygd opp et mønster hvor også profesjonelle investorer kjøper. Det vil være tilliten til selskapets potensial som eventuelt vil føre til at de kjøper, og sender prisen høyere.

Når aksjeprisen etterhvert vender nedover igjen, som følge av at noen investorer tar gevinst, bør aksjens lave pris (Punkt 2) ideelt ikke være høyere enn omtrent 35% under den tidligere toppnoteringen. Disse tilbakefallene skjer normalt på samme tidspunkt som generelle markedskorreksjoner. I kraftige bear-markeder slik som i 2008 og 2009, kan ofte nedgangen til individuelle aksjer være mye kraftigere enn markedet generelt.

I en «Cup-with-handle» formasjon vil til slutt håndtaket bli formet (Punkt 3). Håndtaket formes etter at aksjen har begynt å stige igjen etter konsolideringen. Selv om prisen går ned en del i dette området, så representerer det fortsatt et signal på styrke, noe som kanskje kan virke mot-intuitivt.

Her er i midlertidig grunnen til den nye oppgangen: Den siste nedgangen gjorde at de siste investorene som var tilbøyelige til å selge, faktisk selger. Ofte er det slik at dette er de samme investorene som kjøpe seg inn i aksjen før korreksjonen. De holdt på aksjen gjennom nedgangen og er nå tilbake til start (break even), og de er klare til å selge.

Når disse investorene er ute, så har aksjene mindre press nedover, eller motstand, noe som fører til at den bryter gjennom motstanden og går høyere. Med andre ord så har investorene som holdt på aksjen gjennom nedturen og nye investorer, alle mer tro på aksjen og mer villige til å investere mer penger i aksjen.  Dette er grunnen til at de sender aksjen inn i en ny opptur.

Annonse:

Konklusjon

CAN SLIM tilnærmingen til investering er definitivt ikke den enkleste å følge. For det første krever det at man kontinuerlig holder øye med markedet. For det andre så vil man som investor på Oslo Børs, ha problemer med å finne aksjer som tilfredsstiller alle kravene på en god måte, hvis man ikke også investerer andre markeder. Således har strategien mange liketstrekk med andre strategier – de er generelt vanskelige å bruke fullverdig i det (lille) norske markedet. Det beste vil være å bruke strategiens enkelte kriterier individuelt på aksjene i markedet, og eventuelt se hvor mange av kriteriene en enkeltaksje tilfredsstiller. Generelt gir CAN SLIM mange nyttige innspill til en prosess hvor målet er å skape meravkastning gjennom aktiv investering.