Denne artikkelen vil se nærmere på strategisk (SAA) og taktisk aktivaallokering (TAA). Vi vil presentere grunnleggende informasjon om SAA og TAA, og hvordan disse skiller seg fra hverandre. Først vil vi diskutere det generelle rammeverket for begge og demonstrere den utfyllende rollen som hver har i en investeringsprosess. Videre vil vi ta opp forskjeller i tidshorisont og tilhørende avvik i forventet avkastning, forskjeller som kan bidra til å skille SAA og TAA fra hverandre. Til slutt vil vi forklare hvorfor forskjellene mellom SAA og TAA bør arbeide sammen for å gi en veldiversifisert portefølje innenfor de forhåndsbestemte risikonivåene, men også hjelpe investorene med å utnytte fordelene – og beskytte mot – kortsiktig markedssvingninger.
Strategisk aktivaallokering (SAA)
Den strategiske aktivaallokeringen spesifiserer andelen ulike aktivaklasser skal utgjøre i en bestemt investors portefølje. Porteføljen skal gi investoren en avkastning/risiko profil over en lengre tidsperiode, basert på investorens behov.
Et strategisk aktivaallokerings rammeverk vil spesifisere et spekter av allokeringer som er passende for ulike nivåer av risikotoleranse. For eksempel så vil de med lav risikotoleranse normalt ha en lavere eksponering mot mer volatile, høyrisiko aktiva slik som aksjer og råvarer, og høyere allokering mot mindre volatile, lavrisiko aktiva, som blant annet inkluderer obligasjoner og kontanter.
Livssyklusendringer kan påvirke et individs risikotoleranse, noe som kan gjøre at det vil være nødvendig å endre et individs aktivaallokering. På en annen side så innebærer den langsiktige naturen til SAA, at endringer skal gjøres sjeldent.
SAA blir drevet av de langsiktige forventingene til avkastninger og risiko for ulike aktivaklasser. En av grunnen til at SAA ikke endres så ofte, er at heller ikke den langsiktige forventingene til risiko og avkastning, som er basisen for allokeringen endres så ofte. Selv om markedene ofte er volatile og avkastningene endres mye fra år til år, så er som regel avkastningene mer stabile på lang sikt. Dårlig avkastning fra ett år, blir (mer enn) utlignet av god avkastning fra ett annet år. Dette tyder på at avkasting og risiko forutsetningene som former SAA rammeverket bør kun evalueres og modifiseres periodisk, når investeringslandskapet har en vesentlig endring, f.eks. langsiktig endring i vekstratene, en endring i inflasjonsforventingene eller et skifte i risikopremiene.
«SAA rammeverket bør kun evalueres og modifiseres periodisk,
når investeringslandskapet har en vesentlig endring»
En robust prosess for estimering av langsiktig risiko og avkastning bør ikke påvirkes av kortsiktige endringer. Faktisk vil det være slik at stadige endringer i forventningene til langsiktig avkastning og risiko kan alvorlig svekke evnen til å investere disiplinert, noe som er mye av formålet til SAA.
Taktisk aktivaallokering (TAA)
Den rette stedet å ta hensyn til kortsiktige markedsaktivitet er gjennom taktisk allokering (TAA), som er designet for å identifisere muligheter for å periodisk avvike fra SAA.
Mens hoveddriverne bak SAA er forventet langsiktig risiko og avkastning for ulike klasser, så fokuserer TAA på drivere slik som verdsettelse, momentum, sentiment, den økonomiske syklusen, finans – og pengefaktorer osv. for å identifisere aktivaklasser som er forventet å utkonkurrere i det kortsiktige bilde eller underprestere i forhold til deres langsiktige forventninger.
Midlertidig overvekting eller undervekting av aktiva i SAA kan gi bedre avkastning over tid. Dette inkluderer ikke bare overvekting av de aktivkalssene eller sektorene som kan levere bedre kortsiktig avkastning, men også undervekting av de aktivaene som ser ut til å være overvurderte eller spesielt utsatte for kortsiktig risiko. Disse taktiske allokeringsbeslutningene varierer med mye større frekvens enn endringer i de strategiske allokeringsvektene. Det er verd merke seg at selv TAA må gjøres på en disiplinert måte, med en vurdering av fordelene, risikoene, og kostnadene.
Komplementære strategier
Selv om SAA og TAA avviker, virker de som komplementære komponenter i en investeringsstrategi.
En solid investeringsstrategi belyser både rollen til SAA og TAA ved å spesifisere en strategisk aktivallokering og identifisere grensene for den taktiske over – og undervektingen for hver komponent. Tabellen under gir et eksempel som illustrerer særtrekkene til SAA og TAA.
Den strategiske allokeringen gir et anker, og bidrar til å sikre at de langsiktige investeringsmålene blir møtt. De taktiske investeringsgrensene (frihetsgrader) angir størrelsen på det akseptable avviket i forhold til SAA.
Konklusjon
Selv om SAA og TAA kan avvike med hensyn på tidshorisont og hoveddrivere, så må de bli sett på som komplementere komponenter innfor et investeringsrammeverk. TAA er helt klart den av de to som er mest utfordrende å implementere i en investeringsstrategi, og bør derfor benyttes med stor forsiktighet.
Annonse: